Wikipedia:Dagens skandinaviske artikel/Bokmål/Uge 49, 2012
Storfyrstedømmet Finland (også Autonomitiden, Ryska tiden, Kejsartiden) er den perioden i Finlands historie da landet var en delvis selvstyrt del av det russiske keiserdømmet. Finland hadde vært en integrert del av Sverige i mer enn 600 år, men etter flere kriger erobret Russland alle de finske områdene. Storfyrstedømmet Finland ble opprettet og underlagt tsarens overherredømme, men fikk en stor grad av autonomi som førte til at Finland oppsto som en selvstyrt enhet.
Perioden varte fra 1809 til 1917 og i løpet av disse 108 årene gjennomgikk Finland tre faser: Fra 1809 til 1863 ble personalunionen konsolidert, og de finske myndighetene fikk beholde den gustavianske forfatningen. Gjennom denne fasen lyktes finnene gradvis å overbevise russerne om deres lojalitet. I perioden 1863 til 1906 fikk Finland økende uavhengighet, hvor særlig lantdagen ble reetablert. Finsk ble også et offisielt språk på linje med svensk, og handelen med omverden økte sterkt som følge av økonomisk liberalisering og valutareform. Finland gjennomgikk en industriell revolusjon fra 1860-årene, drevet fram av skogindustrien. Økonomisk var landet sterkt knyttet til Russland, og den økonomiske politikken innebar bare en begrenset liberalisering av markedene.
Under den siste fasen, i årene 1906 til 1917, forsøkte russerne å russifisere Finland, men dette mislyktes og forsøket viste seg å bli ødeleggende for Finlands senere forhold til Russland og Sovjetunionen. Mot slutten av perioden gikk landet inn i dype kriser med sterk inflasjon, og mye industri ble helt eller delvis overtatt av Staten. I kjølvannet av den russiske revolusjon opplevde Finland også for første gang massearbeidsløshet med sterke sosiale og politiske spenninger. Les mer...