Bruger:Hejsa/Personer

Ernst Haeckel
Ernst Haeckel
	Ernst Haeckel
Personlig information
Født	16. februar 1834; Potsdam
Død	9. august 1919 (85 år); Jena
Nationalitet	Tysk

Ernst Heinrich Philipp August Haeckel (16. februar 1834 i Potsdam - 9. august 1919 i Jena) var en tysk zoolog og filosof som gjorde Charles Darwins arbejde kendt i Tyskland og på dette grundlag opbyggede en afstamningslære for menneskeheden. Han regnes også som embryologiens far.

Haeckel var læge og senere professor for sammenlignende anatomi. Han var en af de første som betragtede psykologien som en gren af fysiologien. Han udviklede en del begreber som senere er blevet de gængse fagudtryk indenfor biologien, både på tysk og en række andre sprog. Et sådant begreb er økologi.

Han anså også politik som anvendt biologi. Dette og andre standpunkter blev efter hans død indsanket af nazisterne og blev brugt til at begrunde eller støtte op om nazismens racisme og "Sozial-Darwinismus". Han var en vigtig forløber for den nazistiske eugenik eller racehygiejne.

I dag læses hans populærvidenskabelige og hans polemiske værker og rejseberetninger mere for deres historiske og idehistoriske betydning (et særlig vigtigt skrift i så måde er værket "Die Welträthsel" af 1899 og det posthumt udgivende "Briefe aus Insulinde", 1924). I "bestselleren" Die Welträthsel reagerer han på fysiologen Emil Heinrich du Bois-Reymonds tese ignoramus et ignorabimus (lat., ca: "Vi ved det ikke og kommer aldrig til få det at vide") som udtrykker en radikal skepsis mod naturvidenskabernes evne til at opklare "verdensgåderne".

Men hans rent videnskabelige værk fortsætter at inspirere forskere. Man kan fremhæve hans "Generelle Morphologie" fra 1866, som blev verdens første lærebog i biologi skrevet på grundlag af Darwins evolutionsteori, og hans "Anthropogenie" fra 1874, hvor Haeckel ved hjælp af sammenlignende anatomi undersøger menneskets oprindelse i dyreriget og rekonstruerer dets stamhistorie. Man kan også nævne hans i dag mindre læste "Systematische Phylogenie", et trebinds monumentalværk om hele dyreriget som blev offentliggjort i årene 1894 til 1896.

Livsløp

Ernst Haeckel var sønn av regjeringsråden Philipp August Haeckel og hans hustru Charlotte født Sethe, som stammet fra en juristfamilie. Han tok abitur ved domgymnasiet i Merseburg. Så studerte han medisin i Berlin, der han promoverte til doktorgraden i 1857 og 1858. Men ettersom han hadde problemer med å forholde seg personlig til menneskelig lidelse, gikk han ikke ikke inn i noen legekarriere.

I 1858 forlovet Haeckel seg med sin kusine Agnes Sethe; de giftet seg i 1862. Fra 1859 til 1860 bedrev han havsbiologiske studier i Napolibukten. Etterpå beskjeftiget han seg for første gang med Darwins «Origin of Species».

I 1861 habiliterte han seg som doktor og ble privatdosent i sammenlignende anatomi i Jena. I 1862 holdt Haeckel sin første forelesning om artenes opprinnelse.

I 1865 ble han æresdoktor i filosofi og fikk et professorat i zoologi i Jena, som den gang sorterte under det filosofiske fakultet. Fra 1866 til 1867 foretok Haeckel en reise til Kanariøyene. Det var på denne tiden at han møtte Charles Darwin, Thomas Huxley og Charles Lyell.

I 1867 giftet han seg med Agnes Huschke. De fikk barna Walter (1868), Elisabeth (1871) og Emma (1873).

I 1869 reiste han til Norge, 1871 til Dalmatia, 1873 til Egypt, Tyrkia og Hellas.

Fra 1876 var Haeckel prorektor ved universitetet i Jena og foretok forelesningsreiser Tyskland rundt. Til 1879 fulgte flere reiser til England og Skottland, og i den forbindelse møtte han igjen flere ganger Charles Darwin. Han reiste også til Korfu. Mellom 1881 og 1882 reiste Haeckel for første gang til tropene, blant annet til øya Ceylon.

I 1887 reiste Haeckel til Palestina, Syria og Lilleasia, i 1890 til Algerie, 1897 gjennom det sørlige Finland og Russland, 1899 til Korsika og 1900 for annen gang til tropene. På denne tid begynte også hans vennskap med Frida von Uslar-Gleichen (1864-1903). I 1907 foretok forskeren sin siste større reise, til Sverige.

I 1908 stiftet Haeckel det phyletiske museum i Jena.

Haeckel var også politisk engasjert. Han var medlem av Det alltyske forbund og fra 1905 æresmedlem av Selskapet for rasehygiene. For å utbre sin verdensanskuelse grunnla Haeckel i 1906 Det tyske monistforbund i Jenas zoologiske institutt.

I 1909 sluttet Haeckels professorvirksomhet. I 1910 meldte han seg ut av den evangeliske (lutherske) kirke. Hans kone Agnes døde i 1915. Haeckel ble stadig mer gebrekkelig, og døde den 9. august 1919.

Kunst og natur

Haeckel så biologien som beslektet med kunsten. Han var sterkt betatt av naturens symmetri og harmoni i sine former. Dette beskrev og viste han i flere verker, og han påvirket dermed den moderne kunst ved inngangen av 1900-tallet.

Den biogenetiske grunnregel

Haeckel var en foregangsmann innen embryologi, og var den første som satte stadiene i utvikling av fostere i forbindelse med den nye evolusjonsteorien til Darwin, slik som gjeller og hale hos tidlige menneskefostre. Hans observasjoner av parallellene mellom ontogenese og fylogenese gjorde at han mente det fantes en årsaksforbindelse mellom fosterutvikling og evolusjon. Hans teori sammenfattes gjerne i setningen «ontogenese rekapitulerer fylogenese». Haeckel mente man ville kunne spore menneskets utvikling fra fisk til menneske gjennom å studere fosterutviklingen. Han tanker om kausalforbindelse var omstridt, og ble etter hvert helt avvist av biologene i sin opprinnelige form. I dag tolkes Haeckels observasjoner som at strukturer har endret funksjon gjennom evolusjonen, der gjeller dannes fordi disse i sin tid dannet grunnlaget for kjever, øreknoklene og thymus.

Haeckels filosofi

Ettersom Haeckels forsøk på å bevise evolusjonsteorien var unøyaktige, og Haeckel selv oppsatte den naturvitenskapelige erkjennelse som en motsetning til religionen, ble hans mislykkede bevisførsel et yndet angrepspunkt for kreasjonister som ville tilbakevise evolusjonsteorien. Senere ble han også sterkt kritisert av biologen Stephen Jay Gould.

Filosofisk forfektet Haeckel en materialistisk monisme. I «Die Welthrätsel» skrev han:

Sammensmeltningen av tilsynelatende motsetninger og dermed fremskrittet som løsningsvei til den fundamentale verdensgåte [Welträthsel] rykker oss med hvert år stadig nærmere ved vår økende naturerkjennelse. Slik kan vi hengi oss det gledelige håp at det tyvende århundre vil utjevne stadig flere slike motsetninger og dannelsen av den rene monisme vil utbre i vide kretser den etterlengtede verdensanskuelsenes enhet.

Men Haeckel var ikke en konsekvent ateist. Vel avviste han enhver skapelsesakt, men påvirkningen fra hans kristelige barndomshjem lot det guddommelige trenge gjennom i form av en besjeling av naturen. Hans materialisme var om en gjennomåndelig materie, og han betraktet Gud som identisk med de allmenngyldige naturlover. Han opererte i den forbindelse blant annet med «cellehukommelse» (Zellgedächtnis, Mneme) og med «krystallsjeler».

Giordano Bruno-statuen på Campo dei Fiori i Roma.

Haeckel var i september 1904 på den internasjonale fritenkerkongressen i Roma som en av 2000 deltakere. Der ble han høytidelig utropt av deltakerne til «motpave», og ved en demonstrasjon på Campo dei Fiori festet Haeckel en laurbærkrans på Giordano Bruno-statuen der. Haeckel var villig med på alt dette.

Disse demonstrasjonene i Pavens by utløste en massiv kampanje fra kirkelig hold. Hans vitenskapelige integritet ble også anfektet, og han ble beskyldt for å fare med forfalskninger. Men 46 anerkjente professorer gikk god for ham. Han tok også til motmæle med skriftet «Sandalion - Eine offene Antwort auf die Fälschungs-Anklagen der Jesuiten».

Den 11. januar 1906 ble Det tyske monistforbund grunnlagt i Jena, noe Ernst Haeckel hadde ivret for helt siden september 1904 i Roma. Haeckel ble ærespresident for forbundet. I 1909 ble også det østerrikske, i 1913 det sveitsiske og det tsjekkiske monistforbundet grunnlagt.

Som alle materialistiske monister var Haeckel en innbitt fiende av kristendommen, og da i særlig grad Den katolske kirke som han omfattet med utilslørt hat. Den katolske kirke var for ham «en elendig karikatur av den opprinnelig rene kristendom». Han var også en iherdig motstander av det tyske katolske partiet Zentrum. Protestantismen tolererte han i den forstand at dens hovedstifter Martin Luther hadde gjort opprør mot papismen. Dogmer som Jesu oppstandelse og jomfrufødsel avviste han naturligvis og gjorde narr av, for eksempel fremholdt han at Jesus sikkert var barn fra et fritt kjærlighetforhold mellom Jomfru Maria og en romersk centurion.

Haeckel fremhevet at døden tilintetgjorde den menneskelige eksistens, at selvmordet var en rettighet, at det var rett å avlive uhelbredelig syke som bad om det, og at man kunne ta livet av sinnssyke.

Ernst Haeckel tilhørte kretsen av ledende fritenkere og tilhengere av en materialistisk fremskrittstiltro, og hans tanker ble attraktive både i borgerlig-liberale og i venstreorienterte kretser. Blant monistene rundt Haeckel kunne nevnes Ferdinand Tönnies, Henry van de Velde, Alfred Hermann Fried, Otto Lehmann-Rüssbildt, Helene Stöcker, Magnus Hirschfeld og Carl von Ossietzky. Også sosialister og anarkister som August Bebel, Franz Mehring og prins Pjotr Aleksejevitsj Kropotkin betjente seg av hans tankegods.

Også antroposofen Rudolf Steiner hadde en sterk beundring for Haeckel.

Deler av hans tanker ble også overtatt av nasjonalsosialismen; det gjaldt fremfor alt hans sosialdarwinisme.

Haeckels sosialdarwinisme

Mange betrakter Haeckel som en forløper for den tyske eugenikk. I «Lebenswundern» heter det:

«Hundretusener av uhelbredelig syke, særlig sinnssyke, spedalske, kreftsyke og så videre, blir holdt kunstig i live i våre kulturstater, helt uten at det gavner verken dem selv eller helheten.»

En lignende tanke uttrykkes, men langt mer forsiktig, også hos Charles Darwin:

«We civilised men, on the other hand, do our utmost to check the process of elimination; we build asylums for the imbecile, the maimed, and the sick; we institute poor-laws; and our medical men exert their utmost skill to save the life of every one to the last moment. There is reason to believe that vaccination has preserved thousands, who from a weak constitution would formerly have succumbed to small-pox. Thus the weak members of civilised societies propagate their kind. No one who has attended to the breeding of domesting animals will doubt that this must be highly injurious to the race of man. It is surprising how soon a want of care, or care wrongly directed, leads to the degeneration of a domestic race; but expecting in the case of man himself, hardly any one is so ignorant as to allow his worst animals to breed.» (Charles Darwin: The descent of man, and selection in relation to sex, 1871).

I hvilken grad Haeckel i det først nevnte sitatet fra hans egen polemikk bare gjengav Darwins ideer, eller selv hadde utviklet konseptet, er omstridt. Men i alle fall hadde Charles Darwin altså selv overført seleksjons- og evolusjonsprinsipper på sosiale systemer og fellesskap, om enn ennå ikke i den forstand som ordet «sosialdarwinisme» senere ble brukt i tandem med eugenikk (altså med kunstig og aktiv seleksjon fra samfunnets side og ikke bare som naturens egen implisitte regel, slik Darwin og Haeckel beskrev det).

Nazi-eugenikere tok det hele et ytterligere skritt videre. Hos dem dreide det seg ikke lenger bare om en avholdenhet fra medisinske og sosiale tiltak som «strider mot den naturlige seleksjons prinsipper», men snarere om aktiv bortsortering eller sterilisering.

At Adolf Hitler hadde fått sterke impulser fra den sterkt tysknasjonale sjåvinist Haeckel anses som ubestridt. Derimot er påstandene om at Haeckel var medlem av en av NSDAPs forløperorganisasjoner Thuleselskapet entydig gale; det dreier seg om en personforveksling med en «Ernst Häckel».

Blant de Haeckel-utsagn som falt i smak blant nazistene var:

«En eneste fint dannet tysk kriger [...] har et høyere intellektuelt og moralsk livsverd enn hundrede av de rå naturmennesker som England og Frankrike, Russland og Italia stiller opp mot ham».

og

«Forskjellene mellom de høyeste og laveste mennesker [er] større enn den forskjell som er mellom de laveste mennesker og de høyeste dyr».

Utmerkelser

Royal Society tildelte ham i 1900 Darwinmedaljen «for hans lenge pågående og svært viktige arbeid innen zoologien, som i alt var inspirert av darwinismens ånd».^[1]

I 1894 ble Haeckel valgt til æresmedlem av det tyske Nassauischer Verein für Naturkunde. Accademia dei Lincei førte ham opp fra 1899 som utenlandsk medlem.

Verker

Über die Eier Scomberesoces. J. Müllers Archiv für Anatomie und Physiologie S.23-32 Tafel IV, V, 1855
Über die Beziehungen des Typhus zur Tuberkulose. Wiener medizinische Wochenschrift, Bd. VI S. 1-5, 17-20, 1856
Fibrois des Uterus. Wiener medizinische Wochenschrift, Bd. VI S. 97-101, 1856
De telis quibusdam Astaci fluviatilis. Dissertio inauguralis histologica, die VII M.Martini A. Berolini, T.G. Schade, 1857
Über die Gewebe des Flußkrebses. Müllers Archiv für Anatomie und Physiologie, S. 469-568 Tafel XVIII, XIX, 1857
Beiträge zur normalen und pathologischen Anatonmie der Plexus chlorioides. Vierchows Archiv für pathologische Anatomie, Bd. XVI, S. 253-289, Tafel VIII, 1858
Über Augen und Nerven der Sterntiere. Zeitschrift für wissenschaftliche Zoologie, Band 1859, S.183-190 Tafel XI, 1859
Reiseskitzen aus Sizilien. Zeitschrift für allgemeine Erdkunde, Bd. VIII S.433-486, Berlin 1860
Über neue lebende Radiolarien des Mittelmeers. Monatsbericht der Königlichen Akademie der Wissenschaften Berlin, 13.12. 1860 S.794-817, 1860
Abbildung und Diagnosen neuer Gattungen und Arten von lebenden Radiolarien des Mittelmeers. Monatsbericht der Königlichen Akademie der Wissenschaften Berlin, 20.12. 1860 S.835-845, 1860
De Rizopodum finibus et ordinibus. Dissertio pro venia legendi impetranda in litterarum universitate Jenensi. Die IV. M. Martini 1861, Berolini, Georg Reimer, 1861
Die Radiolarien (Rhizopoda radiata). Eine Monographie. Georg Reimer Bd. 1 (Text) XVI und. 572 Seiten. Bd. 2 (Atlas) 35 Tafeln, Berlin 1862
Über die Entwicklungstheorie Darwins. Öffentlicher Vortrag in der Allgemeinen Versammlung deutscher Naturforscher und Ärzte zu Steettin, am 19. 9.1862 (Amtlicher Bericht über die 37. Versammlung S. 17), 1863
Beiträge zur Kenntnis der Corycaeiden (Copepoden). Jenaische Zeitschrift für Medizin und Naturwissenschaft. Bd1. S.61-112, Tafel I-III, 1864
Beschreibung neuer craspedoter Medusen aus dem Golf von Nizza. Jenaische Zeitschrift für Medizin und Naturwissenschaft. Bd1. S. 325-342, 1864
Die Familie der Rüsselquallen (Medusae Geryonidae). Jenaische Zeitschrift für Medizin und Naturwissenschaft. Bd1. S. 435-469 Tafel XI, XII, 1864
Über eine neue Form des Generationswechsels bei Medusen und über die Verwandtschaft der Geryoiniden und Äginiden. Monatsbericht der Berliner Akademie S.85-94, 1865

Referanser

^ Tildelelsesbegrunnelsene fra Royal Society

Litteratur

Erika Krause: Ernst Haeckel, Leipzig 1984
Johannes Hemleben: Ernst Haeckel in Selbstzeugnissen und Bilddokumenten, Rowohlt Taschenbuch, Reinbek bei Hamburg 1964
Peter Klemm: Ernst Haeckel. Der Ketzer von Jena. Ein Leben in Berichten, Briefen und Bildern, 2. Aufl., Leipzig: Urania, 1968
Georg Uschmann: Ernst Haeckel. Biographie in Briefen, Leipzig: Urania, 1984
Daniel Gasman: Haeckel's Monism and the Birth of Fascist Ideology, New York: Peter Lang, 1998 ISBN 0-8204-4108-2
Paul Weindling: Health, race and German politics between national unification and Nazism 1870-1945, Cambridge University Press, 1989, ISBN 0-521-36381-0
Rüdiger Wehner und Walter Gehring: Zoologie, Kap.11.1.4. S.573-575, 23.te Auflage, Thieme Verlag, Stuttgart 1995, ISBN 3-13-367423-4

Eksterne lenker

Litteratur af og om Hejsa/Personer i det tyske nationalbiblioteks katalog

Biografi

Ernst Heckel, i: Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon

Skrifter av og om Ernst Haeckel på internet:

{{FD|1834|1919|Haeckel, Ernst}} [[Kategori:Tyske biologer]] [[Kategori:Tyske zoologer]] [[Kategori:Evolusjonsbiologer]] [[Kategori:Raseteoretikere]] [[Kategori:Tyske filosofer]] [[Kategori:Personer fra Potsdam]] [[ar:إرنست هيكل]] [[an:Ernst Haeckel]] [[zh-min-nan:Ernst Haeckel]] [[bs:Ernst Haeckel]] [[br:Ernst Haeckel]] [[bg:Ернст Хекел]] [[ca:Ernst Haeckel]] [[cs:Ernst Haeckel]] [[cy:Ernst Haeckel]] [[de:Ernst Haeckel]] [[et:Ernst Haeckel]] [[el:Ερνστ Χέκελ]] [[en:Ernst Haeckel]] [[es:Ernst Haeckel]] [[eo:Ernst Haeckel]] [[fr:Ernst Haeckel]] [[ga:Ernst Haeckel]] [[gl:Ernst Haeckel]] [[ko:에른스트 헤켈]] [[hi:एर्न्स्ट हेक्केल]] [[hr:Ernst Haeckel]] [[id:Ernst Haeckel]] [[is:Ernst Haeckel]] [[it:Ernst Haeckel]] [[he:ארנסט הקל]] [[jv:Ernst Haeckel]] [[sw:Ernst Haeckel]] [[la:Ernestus Haeckel]] [[lb:Ernst Haeckel]] [[nl:Ernst Haeckel]] [[ja:エルンスト・ヘッケル]] [[nn:Ernst Haeckel]] [[no:Ernst Haeckel]] [[oc:Ernst Haeckel]] [[pl:Ernst Haeckel]] [[pt:Ernst Haeckel]] [[ro:Ernst Haeckel]] [[ru:Геккель, Эрнст Генрих]] [[simple:Ernst Haeckel]] [[sk:Ernst Haeckel]] [[sl:Ernst Haeckel]] [[sr:Ернст Хекел]] [[fi:Ernst Haeckel]] [[sv:Ernst Haeckel]] [[ta:ஏர்ன்ட் ஹேக்கல்]] [[tr:Ernst Haeckel]] [[uk:Ернст Геккель]] [[vi:Ernst Haeckel]] [[vo:Ernst Haeckel]] [[bat-smg:Ernstos Hekelės]] [[zh:恩斯特·海克尔]]

[1] Tildelelsesbegrunnelsene fra Royal Society

[1]